Himmel og hav

Himmel, verdensrommet slik det umiddelbart fortoner seg for det menneskelige øye, som en hvelving hvor stjernene synes å være festet. Himmel kommer av ham, som betyr å dekke, og himmelen er således verdens tak.

 

Det hersket mange forskjellige meninger om hvilket materiale himmelen var laget av – stein, jern eller tøy. Ordet i sanskrit for himmel er det samme som for stein eller klippevegg. Forestillingen om at himmelen består av jern, møter man f.eks. hos egypterne, inderne og i de senjødiske kosmologiske teorier. At himmelen består av fint tøy, som er spent over Jorden liksom et telt, var en meget utbredt oppfatning i Orienten, og også andre steder.

 

I det gamle Hellas hevdet Thales (ca. 625–545 f.Kr) at Jorden var en rund skive, og denne skiven fløt på et enormt verdenshav, som himmelen hvelvet seg over som en fast kuppel. Anaximander (ca. 610–547 f.Kr.) mente at Jorden var en skive som svevde fritt i rommet, mens himmelveggen omgav den på alle kanter som et kuleskall. Pythagoras (ca. 570–500 f.Kr.) og hans skole slo fast at Jorden var en frittsvevende kule som var omgitt av 7 krystallsfærer, hvor den ytterste var stjernehimmelen. Forestillingen om et fast kuleskall som grense for kosmos holdt seg uimotsagt gjennom hele middelalderen og langt inn i den nyere tid. Selv Tyge Brahe (1546–1601) og Johannes Kepler (1571–1630) forfekter dette. Men hos deres samtidige, Giordano Bruno (1548–1600) møter man en ny oppfatning, som senere etter hvert fant gjenklang: Den faste himmel eksisterer ikke. Stjernene er ikke festet på innsiden av en kuleflate, svever heller ikke innenfor et kuleskall; de er spredt utover i verdensrommet, som uten grenser strekker seg til alle sider.

 

Hvis sollyset hadde gått uhindret gjennom atmosfæren, ville himmelen vært svart bestandig. Himmelens blåfarge skyldes at luftmolekyler sprer sollyset når det går gjennom atmosfæren. Ren, tørr luft lar den røde delen av sollyset gå tilnærmet uhindret igjennom, og sprer først og fremst den blå delen i alle retninger. Når vi ikke ser direkte på Solen, er det derfor særlig det blå lyset som når øyet, slik at himmelen synes blå.

 

Om kvelden og morgenen blir sollysbanen gjennom atmosfæren så lang at det blå lyset spres helt bort, mens det grønne, gule og røde lyset også spres merkbart. Siden ozonlaget absorberer en del av det grønne lyset, er det det gule og røde lyset som da blir igjen som himmelens dominerende farge, riktignok temmelig lyssvakt.

Flere flotte H-bidrag kan du se ved å gå inn i bloggen til Petunia.

God helg!